Kommer det en normalvektig Barbie?

I forrige uke tok jeg opp den nye leke-trenden som feier over norske skoler- og barnehager: De tøffe, men syltynne monster-tenåringene i Monster High.

I Amerika har ultra-konservative grupper, forlengst stemplet dukkenes likkister og skjellthoder som «satanistisk», men jeg er mest skeptisk til at lekeserien, som retter seg mot en målgruppe av småskolebarn, får Barbie til å fremstå som formfull til sammenlikning.

Derfor ble jeg glad når jeg hørte at Mattels ville svare på kritikken ved å lansere en ny, mer smakfull dukkeserie. Disney gjorde noe av det samme da de trakk tilbake prinsessedukka fra Modig-filmen etter kritikken om at de hadde gjort den hesteridende, pilogbueskytende Merida for sexy. 

Det var imidlertid ingen grunn til å få opp håpet om en litt mer livaktig dukke for jentebarna fra Mattel.

Den nye dukkeserien «Ever After High», som blir lansert i Amerika nå (og etter alle solemerker ganske kjapt vil ta turen over Atlanterener) en bare en utvidelse av Monster High universet. Utgangspunktet er at en utvekslingsstudent fra Monster High, begynner på en ny skole, der alle elevene er barn av kjente eventyrfigurer. Ut ryker hodeskaller og blod, inn kommer pene og pyntlige Apple White (datteren til Snehvit), Ashlyn Ella (datteren til Askepott) og Madelein Hatter (datteren til The Mad Hatter fra Alice i Eventyrland).

Klare for å tekkes et erke-kristent publikum, men fortsatt like hvite, like utseendefikserte og like sykelig tynne.

Jeg synes hun ser nydelig ut jeg! Mye mer livaktig, eller hva?

Skal man bli oppgitt, irritert eller tenke at det bare er dukker og dermed ikke så viktig? Jeg tror jo ikke datteren min reflekterer  særlig over usunne skjønnhetsidealer når hun leker, men ubevisst er det med på å sende et tydelig signal til småjentene om hvordan populære, vellykkede jenter ser ut.

Kunstneren Nikolay Lamm brukte statistikk over normalvekt og høyde for en gjennomsnittlig 19-åring for å lage Barbie slik hun ville sett ut om hun var normal. Ville det virkelig gjort henne så mye mindre interessant å leke med?

Hva tenker du? Ville du kjøpt en normalvektig Barbie om du hadde valget? Eller tror du salget ville stupt?

Har det noe å si hvordan kvinnerollene barna våre eksponeres for ser ut?

 

0

Er Monster High bra for barna?

New Kids On The Block! Sjøormjenta Lagoona Blue og varulven Clawdeen Wolf.

Nylig kom nyheten foreldre verden over har ventet på: Barbie-salget stuper. Salget av denne anorektiske dukka, som ville målt 20 tommer rundt livet om hun var en voksen kvinne, har endelig sluttet å -ehm-vokse. LA Times rapporterer at Barbies 50 år lange regjeringstid som dukkenes dronning er over: Barbiesalget falt med 12 prosent i andre kvartal i år.

Æren får den nye, kule jenta i klassen: Monster High. Disse goth-inspirerte dukkene spiser nå Barbie til frokost.

Monster High-dukkene ble lansert for tre år siden, og har allerede blitt det nest mest solgte dukkemerket totalt, med en omsetning på over 3 milliarder kroner.

Mattel -jupp dukkene blir laget av de samme som sto bak Barbiesuksessen i sin tid- beskriver Monster High som et «annerledes alternativ», som «feirer forskjellene».

De Goth-Barbiene er tenåringsbarna av kjente monstre med navn som Frankie Sten, Draculaura og Cleo de Nile, og de er opptatt av ting kule tenåringer liker i dag, som snowboarding og miljøvern. Vampyrjenta Draculaura er selvsagt en veganer, og blir kvalm ved synet av blod.

den norske hjemmesiden gjentas det igjen og igjen «We are monsters, are proud», mens jentene i kjenningsmelodien synger om seg selv «a little strange but so are you, -don’t you wanna be a monster too?» 

I vennegjengen til datteren min kom Monster High inn med storm i våres, og mens jeg da aldri hadde hørt om dukkene før, ser jeg nå at veggene i leketøysbutikkene fylles opp med egne seksjoner bare for disse monstrøse dukkene.

Et kjapt søk på Lekmer.no gir 288 treff for Monster High, og barna kan nå få alt fra penal og matbokser, til sykler og ekte videokamera med tenåringsjentene som mest av alt ser ut som kjærlighetsbarnet til Lady Gaga og Tim Burton. Det er også kommet ikke mindre enn fire filmer om Monster High-universet på norsk.

Så hvorfor jubler vi ikke? Er ikke dette et herlig gjennombrudd for annerledeshet over Barbies kritthvite, usunne skjønnhetsideal? Vell.

Datteren min hadde selvsagt Monster High øverst oppe på ønskelista til bursdagen sin i år, og siden jeg forlengst har gitt opp mitt steinharde pre-baby-prinsipp om å nekte datteren min alle slags kommersielle leketøy,  var jeg i butikken og plukket med meg både dukke, tegneblokk og viskelær med disse 2013-tallets Adams Family ned fra hylla.

Skrivepulten til seksåringen min, slik den så ut i går..

Men er egentlig disse dukkene så bra forbilde?

Jeg føler Mattel har ønsket å lage en moderne dukke som kunne være en konstrast til Barbie, -men snublet på stupebrettet.

La oss ta det mest åpenbare først. Når du kler av disse dukkene blir det åpenbart at de er så tynne, at de nærmest får Barbie til å se ut som Marilyn Monroe. Her snakker vi #thinspo og #thighgap hele veien.

Annerledes forbilde? Barbie, Draculaura og Disney-prinsessen Merida.

Monster High-dukkene er så tynne, at du fysisk må ta av de armene for å klare å kle på dem de ultratrange klærne som følger med.

Jeg er også usikker på hvor mye «annerledeshet» de feirer. Dukkene er kanskje sjøormer, varulver og vampyrer, men samtlige av dem er vakre, vestlig utseende-jenter med langt hår, skyhøye platå sko og en stor interesse for kule klær og gutter.

I biografien som følger med varulv dukken Clawdeen står det for eksempel under «Sær svakhet»: Håret mitt er verdig en shampooreklame, og det er bare det jeg har på bena. Napping og barbering er definitivt en fulltidsjobb, men det er en liten pris å betale for å være skremmende fantastisk». Yndlingsaktivitet? «Shopping og flørting med guttene.

Jommen sa jeg annerledes.

Hva synes du? Har Monster High nådd barnehagen og skolene der du bor? Hva tenker du om disse monstrøse tenåringsjentene? 


Nå skal vi altså lære småjentene at hår på beina er en «svakhet».

0

Kronikk om "thinspiration" for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

0

Kronikk om «thinspiration» for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

30

Sunnspiration

«Nothing tastes as good as skinny feels»

D2s sak om «tynnspirasjon» satte en støkk i meg. Siden har jeg sittet på sosiale medier og satt meg inn i denne sjuke verdenen som tenåringsjenter omfavner med et ønske om å bli «en tynnere, penere, gladere versjon av den de er i dag.»

Det dreier seg om dårlig fordekt propaganda for spiseforstyrrelser. Jentene deler bilder av syklig tynne modeller og «tynnspirerende» sitater som «Never Quit On Your Self» og «Hunger is a Feeling. Thin is a Skill».

Fuck off. Livet er for kort til å la vær å spise kjeks.

 

Hvordan skal jeg klare å beskytte datteren min mot dette?

 

Spiseforstyrrelser er ikke noe nytt. Min egen bestevenn fra ungdomstida fikk anorexi da hun var 10 år, og jeg husker vi som ikke visste hva som foregikk lo av at hun gikk med barnslige tights, og sa det var fordi hun ville vise fram hvor tynn hun var blitt. Sannheten var at det var de eneste buksene som passet henne.

Fra tiden på Brandenga barneskole husker jeg 3 andre som slet med det samme, men jeg visste ikke hva det var eller hvorfor i alle dager de plutselig sluttet å spise.

Kroppsfokus er heller ikke noe nytt for vår tid. Da mamma var gravid med meg sa legen:

«En kvinne skal bare gå opp 10 kilo i en graviditet. Alt over det er rene spekket!»

Joa. Tynne forbilder er ikke noe nytt.

Hva gjorde hun så når hun passerte 10 kilo?

«Nei, da var jeg 7 måneder på vei, så da var det bare å kutte ned på maten.»

Da jeg var på besøk hos grandtanten min en dag kom en venninne av henne, en skranglete, liten, fin dame på 80+ innom. Da hun ble tilbudt napoleonskake lo hun kokett og takket nei fordi «hun måtte tenke på figuren.»

Nei, spiseforstyrrelser er ikke et påfunn av vår generasjon.

Men omfanget og aksepten har defintivt vokst de siste tjue årene. Mens slike sjuke heiaord før var noe du måtte gå inn på åpenbart syke «pro ana» (Pro-Anorexia) nettsteder for å finne, flommer nå ordinære nettsider som Pinterest og Instagram over med liknende «inspirasjon». Selv om ledelsen i de sosiale mediene har forbudt søkeord som «thinspiration» og «thinspo» finner jentene bare andre måter å tagge bildene slik at det tar 2 sekunder å finne en flom av bilder som kan få den slankeste blant oss til å føle seg like smekker som en flodhest.

En av ekspertene i D2s sak trakk fram at det å være tjukk eller sulten i dag er belagt med samme skamfølelse for kvinner som det å ha sexlyst hadde i gamle dager. Vi lærer barna våre å skamme seg over kroppens naturlige funksjoner.

Er trening noe vi gjør for at andre skal synes vi er pene eller for å føle oss sunne og sterke selv?

Mens jeg i tenårene kunne argumentere for at bestevennen min og jeg var like høye og at å ønske seg en vekt på 40-tallet var sjukt, ville hun i dag bare kunne klikket seg inn på Insta og funnet tusenvis av bilder som beviste at hennes tanker var normale.

Til høsten begynner datteren min på skolen. Om 3 år er hun like gammel som venninnen min da hun begynte å slanke seg. Det er lite fruktbart å nekte eldre barn og tenåringer tilgang på Instagram fordi det finnes støtende materiale der. Jeg tror det viktigste arbeidet begynner lenge før den tid. Jeg tror det viktigste arbeidet allerede har begynt.

Men innen de får «the gap» har de mistet menstruasjonen.

Når barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går det ikke ann å få.

Når de er seks måneder begynner de fleste norske barn med fast føde. Og det er da vi foreldre kan begynne innsatsen for å la barna beholde det naturlige forholdet til maten.Her er noen tips jeg forsøker å følge:

  1. Hvis barna vender ansiktet bort eller kniper munnen igjen så ta en pause eller avslutt måltidet. La alltid barna styre metthetsfølelsen selv. Også når de er babyer.
  2. Unngå å si at barna er «flinke til å spise maten sin». (Noen flere enn meg som har hørt dette masse i barndommen, eller?) Mat har ingenting med «flinkhet» å gjøre. Det har med appetitt å gjøre.
  3. Unngå å tvinge barna til å spise opp maten sin.
  4. Ikke kommenter hva barna spiser ala «nå må du spise opp fisken din også da. Dette er bare en subtil form for tvang. Hvordan ville vi likt å ha en som satt og kommenterte hva og hvor mye vi spiste ute på restaurant?
  5. Aldri belønne spising. «Du kan få mer makaroni når du har spist opp brokkolien» eller «du får bare dessert om du spiser opp middagen». Det gjør mat til en arena for kamp og kontroll.   (Og dette er jeg skikkelig dårlig på å la vær selv)
  6. La barna mine velge selv av den maten som står på bordet. Et godt prinsipp er at «det er den voksne som bestemmer hva vi skal spise, men det er barna som bestemmer hvor mye de skal spise.» Da må de også få lov til å spise bare pasta en dag og bare fiskepinner en annen dag. Og de må få lov til å bestemme ingenting om de ikke er sultne. (Selv om jeg tror de er sultne.)
  7. Vi forsøker alltid å sette oss ned sammen rundt matbordet, og gjerne tenne levende lys for å skape en koselig stemning. Det viktigste vi lærer barna er ikke å spise fisk. Det er at mat og spising er hyggelig og lystbetont.

Mange barn blir mer fristet av matvarer som serveres hver for seg enn når de er blandet sammen.

Sist men ikke minst er det viktig å gi barna et godt forhold til egen kropp. Aldri, aldri, aldri snakk nedsettende om egen kropp, om slanking eller vekt foran barna. Om jeg skal leve sunnere en tid, så spiser jeg den maten jeg har bestemt deg for å spise, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg forsøker å ha fokus på at trening gjør kroppen sterk og at aktivitet gjør at vi orker mer, fremfor vektregulerende formål.

Det er meg som er barnas sterkeste rollemodeller. Det er mitt ansvar å vise dem et sunt forhold til mat og kropp.

Hvordan forsøker du å lære barna om kropp og spising? Hva tror du vi foreldre kan gjøre for å hindre barna fra å få et usunt forhold til mat? Er du enig eller uenig i lista mi? Har du noen flere tips å føye til? 

Det er ganske mye som smaker bedre enn «skinny feels.»

0