Gode bøker, filmer og teatertstykker om autisme

Bekkenløsning er en ganske vanlig gravideplage, som i følge Den Norske Mor Barn Studien rammer 11% av alle førstegangsfødende, 18% av de andregangsfødende og 21% av de tredjegangsfødende.

Nå vet ikke jeg om jeg denne gang regnes som en tredjegangs eller sjettegangsgravid, men bekkenet mitt har i alle fall vært slarkete i de siste fire graviditetene, og er nå omtrent like robust som en morken gummistrikk. Ikke funker det å gå. Ikke funker det å stå. Ikke funker det å sykle, svømme eller sitte. Den siste tida har jeg derfor stort sett tilbrakt i sofaen, liggende på min venste side (takk for den, vena cava).

Må jeg først ut har jeg på et bekkenbelte og vagger avgårde som en pingvin i sneglefart. (Pingvinanalogien kommer fra treåringen min. Hjertelig takk for den) Føler dette gir meg et godt innblikk i hvordan tilværelsen kan se ut når jeg runder 90..
Omslag-Hvorfor-hopper-jeg-STOREn positiv ting er at jeg i det minste får lest en hel haug bøker. Nå har jeg akkurat fullført en bok skrevet av en autistisk gutt som var så bra at jeg gjerne ville dele den med dere.

«Hvorfor hopper jeg» ble skrevet av japanske Naoki Higashida da han var 13 år. Naoki har en autisme i slik grad at han fremdeles nærmest ikke kan kommunisere muntlig, men ved hjelp av flinke lærere har han lært å stave ordene han vil si ved å peke på bokstaver på en alfabettavle. Slik ble også boka til, og her svarer gutten med sine egne ord på vanlige spørsmål vi voksne ofte har om autisme:

  • Hvorfor pugger du rutetabeller og kalendere?
  • Hvorfor flapper du fingrene og hendene dine foran ansiktet?
  • Hva er årsaken til at du får angst- og raserianfall?
  • Hvorfor liker du så godt å stille du opp lekebilene og klossene dine på rekke?
  • Hvorfor kan du ikke gjøre det vi ber deg om, selv om vi har sagt det en million ganger?

Boka gir dermed et unikt innblikk i tilværelsen for et barn som selv lever med autismespekterforstyrrelser, og øker muligheten for å forstå disse barna. Eller som Naoki selv skriver i boka:

«Fordi måten vi oppfører oss på kan virke barnslig i dine øyne, antar de fleste at vi er barnslige på innsiden også. Men vi har akkurat de samme følelsene som deg.»

templeOm du vil vite mer om autisme er forøvrig den Emmyvinnende filmen om Temple Grandin, med Claire Danes i hovedrollen, både spennende og lærerrik. Temple Grandin regnes som en pioner i autismemiljøet. Hun fikk selv diagnosen som toåring, og er i dag en professor i dyreadferd, talsperson for rettigheter til mennesker i autismespekteret og har skrevet flere bestselgende bøker om livet sitt.

Screenshot 2014-04-01 12.08.44

Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en annen god bok, som foregår inni hodet til en gutt med en autismediagnose. Narrativet er medrivende og annerledes, der du følger 13 år gamle Christophers eget forsøk på å løse det han ser på som et kriminalmysterium. Denne boka er skrevet av Mark Haddon som selv ikke har noen diagnose, men ble en internasjonal bestselger og er nå satt opp som et teaterstykke på Det Norske Teateret.

Og så kommer vi ikke utenom glitrende «Stort og Stygt» av flinke, flinke Olaug Nilssen, som jeg har skrevet om før.

stortogstygtDet er nå satt opp ekstraforestillinger for stykket i 2015(!), men orker du ikke vente så lenge er manus til det kritikerroste stykket om det å få et barn som er litt annerledes, nå også tilgjengelig i bokform.

Ellers tas alle tips til aktiviteter man kan gjøre fra sofaen i mot med takk.Jeg forsøker å unngå å henge for mye på nettet, og er fryktelig dårllig til å strikke, men om du har noen gode bøker å anbefale eller noen morsomme TV-serier eller noe annet som er fint å slå i hjel litt tid med blir jeg kjempeglad for alle innspill!

26

Jordmødrene møter Downton Abbey

Rett etter at datteren min ble født begynte NRK å sende Jordmødrene på TV. For meg, som ennå var høy på barselhormoner (og som uansett ikke hadde særlig annet valg enn å sitte i sofaen og amme de kommende ukene) var det topp TV å se på barn etter barn bli født, og vekselsvis misunne folk fine fødsler (husker dere henne som ikke så et ord når hun fødte? Bare lå med øynene igjen og så pen ut og plopp så var ungen født? Imponert!) eller være skikkelig, skikkelig glad for at det ikke var meg denne gang.

(Serien er forøvrig fortsatt tilgjengelig på nett TV for dere som ikke har fått med dere denne.)

Downton Abbey er en hit simpelthen fordi jeg er anglofil på min hals, og fordi britene er veldig flinke på å lage historisk TV drama.

Og så tar vi nytt bilde til Instagram-kontoen vår dere!

Nå har jeg fått en ny favoritt. Call the Midwife -eller Nytt liv i East End som serien heter på norsk – er som om Jordmødrene skulle møtt Dowton Abbey en sensommer dag og født et kjærlighetsbarn.

Serien er basert på den bestselgende selvbiografien til Jennifer Worth, som var 22 år da hun begynte å jobbe som jordmor i Londons fattige østkantstrøk på 50-tallet.

Boka hennes er forøvrig oversatt til norsk, og er strålende lesning, uavhengig om du har sett TV-serien eller ikke.

Perfekt , lærerrik feel-good lesning for regnfulle høstdager.

Det fine med serien er at selv, om den til en viss grad idylliserer 50-tallet, med kul styling, høye hæler og fengende musikk, er den langt fra idylliserende når det kommer til å skildre forholdene for gravide og fødende kvinner.

Sjelden har jeg vært så glad for å leve i 2013!

Her er lystgass eneste smertelindring (og da bare om du har flaks), her barn som blir født med ryggmarksbrokk fordi man ennå ikke har oppdaget viktigheten av noe så enkelt som folat tilskudd under svangerskapet, her er kvinner som dør av svangerskapsforgiftning, eller fordi de føler seg presset til illegale aborter.

Motstandere av retten til fri abort glemmer ofte at loven faktisk redder liv.

Det er virkelig så du forstår hvorfor sykehusfødsler ble den nye normen, når det ble mulig 10 år senere.

Det er ikke for å si et vondt ord om hjemmefødsler i dag. Under kontrollerte former, med friskt mor og barn, har jeg flere venninner med gode opplevelser med dette. Men det er jammen lett å glemme at svangerskap var en reell dødsrisiko for både mor og barn for bare to generasjoner siden, og at innføringen av fødeavdelinger med leger i nærheten var en vellsignelse for overlevelsesraten til både mor og barn. Selv om det også førte med seg mindre hudkontakt mellom mor og barn,-og noen veldig sære ammeregler. 

Mens vi diskuterer for eller mot to gratis ultralyder i svangerskapet, måtte bestemødrene våre stole på jordmødrenes hørsel. Både tvillinger og seteleie kunne dermed komme brått på.

Serien går på NRK på torsdager, og er tilgjengelig på nett TV. Det er også mulig å få tak i både første og andre sesong på DVD. 

Og hvis du trenger en liten oppkvikker på en trøtt mandag, finnes den lystige musikken til TV-serien på Spotify i spillelista  «Baby Boomers- 50 hits of the 50s featured in the TV series Call The Midwife».  Den er blitt mitt faste soundtrack når jeg trenger en oppkvikker. Virkelig musikk å bli glad av!

Har du sett «Nytt liv i East End»? Hva synes du om serien og hvordan de portrettere livet som gravid og fødende på 50-tallet? 

0

Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

47

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Drømmehagen i levende live!

Hvis du tror Beliebers er enstusiastiske fans har du ikke sett et rom fult av to-åringer når Hopsy Daisy dukker opp -i levende live!

Sønnen min klarte ikke holde seg på stolen, men spratt opp og hylte:

– Del el hun! Del el Hopsideisi, mamma! Jeg vil kose Hopsideisi!

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=0iWqClkCT-0]

I London kan man nemlig gå på Drømmehagen live. Datteren min var litt skeptisk siden Drømmehagen «er for småbarn, mamma», men når jeg sa det var på engelsk, og dermed for skolebarn var hun nesten større enstusiast enn lillebror.

Showet foregår litt nord for London (forbi Hamstead Heath), og det gikk finfint å ta undergrunnen ut og så tusle de ti minuttene bort til showområdet. Det finnes to forestillinger å velge mellom. Vi var på det som handlet om at Makka Pakka skulle (trengs ikke noe geni for å gjette dette:) vaske ansiktene til de andre i Drømmehagen.

Nei, jeg er ikke en tegneseriebæsj. Jeg er bare en barnetvfigur med usunne tvangstanker om vasking.

Vi kom cirka 40 minutter før, noe som var lurt, siden det ikke er nummererte billetter. Dermed fikk vi supre plasser midt foran.

Siden de stort sett kommuniserer med lyder ala hopsidaisy dipsy doo, var det null stress å følge handlingen selv om det lille som ble sagt var på engelsk. Drømmehagen er jo ærlig talt ganske intuitive og repetetive greier. Dølt for oss MTV-generasjonen (jeg snek meg til å lese mail på iPhonen underveis), men småttisene er helt over seg av lykke, og det er jo det som teller, eller hva?

Justin Bieber gå hjem og vogg.

Showet varte i en knapp time, og for en drøy hundrelapp til kunne man få møte en av karakterene fra showet. (Da var sympatisk nok bildet etterpå gratis) Jeg er jo lettlurt når det kommer til slikt så vi må jo nesten teste det og eller hva?

Så fint hår du har, Hopsy Daisy! Er det Adam og Eva eller Inch?

Showet går en uke til i London, så kommer det til Manchester (kombinere med fotballhelg?) og Newcastle, men returnerer til London neste sommer. Her er det bare å begynne å planlegge!

Har dine barn sett på Drømmehagen? Hva synes du? Er det en hyggelig avslutning på dagen eller er dipsydopsydaisy din personlige Clockwork Orange tortur?

Det blir ikke større enn dette her når du er barn i 2012.

0

Hverdagsmiddag: Kjappere enn frossenpizza

De siste dagene har vært fulle av håndverkerbefaringer og annet flyttestyr. Rakk derfor bare en kjapp spinatsuppe til middag og var følgelig skrubbsulten når barna endelig hadde sovnet. Det er selvfølgelig lett å slenge en frossenpizza i ovnen, men jeg pleier å lage en variant som er kjappere, sunnere og diggere:

Kjappere enn grandis!

Pannestekt wrap-pizza aka Hjemmelaget 5-minutters pizza

Du trenger

  • 1 wrap (fullkornswrap funker fint om du er opptatt av slikt)
  • tomatsaus eller tomatpure
  • ost
  • ønsket pizzafyll

Slik gjør du:

  1. Sett på ovnen på grill og 200 grader. Smør tomatpuré eller tomatsaus (gjerne fra glass om du har en du liker) på en tacolompe og legg i kald stekepanne. Dryss på ost ( ferdigrevet om du har dårlig tid, fersk mozzarella om du vil luksuspizza) og fyll. Jeg gjorde det enkelt med skinke, chorizo, tabasco (elsker sterk mat!) cherrytomater og fersk oregano.
  2. Skru på stekepanna og stek i 1-2 minutter.
  3. Flytt stekepanna inn i ovnen og la stå 1-2 minutter eller til osten bobler. Klipp opp i stykker og nyt. Perfekt i sofakroken!

Tips 1: Jeg pleier å ha ferdigrevet ost i en pose i fryseren. På den måten har jeg det alltid tilgjengelig, samtidig som jeg slipper å kjøpe en hel pose ferdigrevet ost, bruke halvparten og la resten mugne.

Tips 2: Bruk hva slags fyll du vil og har liggende i kjøleskapet: kjøttboller, biffrester, oliven, paprika. Mannen min er veggis, så da funker f.eks spinat, fetaost og pinjenøtter eller yoghurt, brie og tomatskiver.

Pizza og ny sesong Mad Men på iTunes. Lykke.

Jeg er snart ferdig med Mad Men og trenger en ny serie å bli avhengig av. Hva liker du å se på TV-om dagen?

In English: This is how you make my favourite wrap pizza in 5 minutes:

1) Heat the oven grill to 200 degrees celsius. Smear tomatosauce or tomatopaste on a tortilla. Put in a cold pan. Add cheese and your favorite pizzatopping (I used ham, chorizo slices, cherry tomatoes, hot sauce and fresh oregano)

2) Let the piza fry in the pan for a minute or two.

3) Put the whole pan in the oven and grill for 1-2 minutes or untill the cheese is bubling. Cut into pices and enjoy!

Hope you like it!

0

Barneoppdragelse ala Mad Men

Søndag var det premiere på den nye Mad Men sesongen i USA, og jeg må si jeg gleder meg! Tidsbildet er fantastisk, også når det kommer til barn og familieliv: Her røykes det og drikkes over en lav sko, i bilen, på jobb, sammen med barna eller min favoritt: i graviditeten.

Joan og Roger. Med sneip. Og sneip.

Dette er ikke overdrivelser. I barselboka «Jeg venter barn» som jeg fikk av mamma fra hun var gravid (trykket på sent 70-tall) opplyser forfatteren:

«Alkohol og nikotin kan overføres til fosteret gjennom placenta (morkaken). Man vet ikke om det tar skade av det, men man har konstatert at mødre som røker ofte føder små barn og før tiden. Røk derfor helst ikke mer enn 5-6 sigaretter om dagen og drikk heller vin enn brennevin.»

I disse cupcakes-elskende, husmor-romantiserende tider er det befriende å bli minnet på at alt ikke var «bedre før».

Så, mens jeg venter på å finne ut av hvordan det går med Joans gravditet, Dons ekteskap og de stakkars ignorerte barna hans har jeg kost meg med denne videoen med Betty Drapers beste øyeblikk som mor. Take notes! (Eller kanskje ikke…)

Finnes det noen ting generasjonen før oss drev med som du er glad du kan spare barna dine for? Jeg hører gjerne fra deg i kommentarfeltet!

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=zkTsDhuBSyA]

In English: I can’t wait to see the brand new Season 5 of Mad Men. In the meantime I have been enjoying Betty Drapers best parenting moments. Take notes! (Or maybe not..)

0